Teknologien har lenge påvirket språkets og kulturens tilblivelse, noe som kan spores tilbake til de tidligste former for skrift.
Selve mediet - hulevegger, steintavler eller papir - formet hvordan språket ble brukt og oppfattet.
I dag er AI og relaterte begreper på vei inn i leksikonet, noe som understreker AIs økende kulturelle innflytelse. Generativ AI som ChatGPT, som en gang var noe noen få AI-entusiaster mumlet om, har raskt blitt et kjent navn som brukes av milliarder av brukere hver måned.
Som en refleksjon av AIs innvirkning på populærkulturen utnevnte Cambridge Dictionary nylig "hallusinere" som årets ordog legger til en ny AI-sentrisk definisjon: "Når en kunstig intelligens (= et datasystem som har noen av de samme egenskapene som menneskehjernen har, for eksempel evnen til å produsere språk på en måte som virker menneskelig) hallusinerer, produserer den falsk informasjon."
Merriam-Webster fulgte etterkåret "autentisk" til årets ord, og beskrev hvordan det har blitt stadig vanskeligere å avgjøre om informasjon eller innhold er ekte eller ikke, blant annet på grunn av innflytelsen fra AI deep fakes.
AI-teknologien har også paralleller til innflytelsesrike teknologier fra fortiden og deres kulturelle og språklige innvirkning. For eksempel revolusjonerte boktrykkerkunsten på 1400-tallet språket ved å introdusere nye konsepter som typografi, tegnsetting og standardisert rettskriving.
Etter hvert som teknologien utviklet seg, utviklet også språket seg, og tilpasset seg hvert nytt mediums begrensninger og muligheter. I det 21. århundret har internett og digital kommunikasjon skapt en rekke nydannelser og ordblandinger, som for eksempel den utbredte bruken av prefikser som "cyber-" og "e", som i e-handel og e-post.
Utforskingen av AIs innvirkning på lingvistikken gir et overflatisk bilde av hvordan teknologien påvirker språket.
Men hvis man går dypere inn i materien, innser man at dette språklige skiftet bare er toppen av isfjellet.
Den reiser en bredere kommentar om hvordan kunstig intelligens påvirker språk og kultur i dag, og kan bli drivkraften bak kulturell tilblivelse og kunnskapsskaping i fremtiden.
AI og kultur- og kunnskapsgenese
I et essay publisert av The Economistsammenligner forfatterne AIs internalisering av kunnskap og kultur med de labyrintiske korridorene til den argentinske forfatteren og bibliotekaren Jorge Luis Borges' "Biblioteket i Babel". et uendelig stort område med sekskantede rom som rommer menneskets enorme potensial og dårskap.
Hvert rom er fylt med bøker med alle tenkelige sammenstillinger av bokstaver og symboler, og representerer de ubegrensede mulighetene for både kunnskap og nonsens. Biblioteket, som er en metafor for universet, er en allegori på både jakten på mening og den overveldende informasjonsmengden.
En parallell utspiller seg i AI-verdenen, særlig i de viltvoksende nettverkene innen generativ AI.
I likhet med det store biblioteket er de generative AI-modellene i grenselandet arkiver for menneskelig tenkning og kultur, trent opp på enorme datasett som omfatter noe av bredden i menneskelig kunnskap og kreativitet. I likhet med bøkene i Borges' bibliotek spenner resultatene fra disse AI-systemene fra dyp innsikt til forvirrende kaudervelsk, fra sammenhengende fortellinger til usammenhengende svada.
Biblioteket i Babel fengslet fantasien til Brooklyn-forfatteren og programmereren Jonathan Basile, som lanserte en nettside med samme navn i 2015. Denne digitale inkarnasjonen av Borges' bibliotek genererer alle mulige permutasjoner av 29 tegn (de 26 engelske bokstavene, mellomrom, komma og punktum), og produserer "bøker" organisert i et digitalt bibliotek av sekskantede rom.
Hver bok og side har en unik koordinat, slik at brukerne alltid finner den samme siden. Den bruker en algoritme som simulerer opplevelsen av et uendelig bibliotek. Nettstedet fikk oppmerksomhet for å utforske skjæringspunktet mellom digitale medier og litteratur og spørsmålet om kunnskap, mening og den menneskelige opplevelsen i den digitale tidsalderen.
Kritikerne har lagt merke til hvordan nettstedet, i likhet med Borges' opprinnelige fortelling, utfordrer våre forestillinger om mening og menneskets søken etter forståelse i et univers av endeløs informasjon.
Litteraturforskeren Zac Zimmer skrev i Har Borges' bibliotekarer kropper?: "Basiles visualisering av biblioteket er kanskje den mest umenneskeliggjørende av alle biblioteksvisualiseringer, i og med at bibliotekarene hans, i tillegg til å være drevet til selvmordsgalskap eller filosofisk resignasjon, er blitt like meningsløse som de kaudervelskfylte bøkene selv."
Selv om Babels bibliotek er et overbevisende eksempel på kunstig intelligens, kan ikke kunstig intelligens, i motsetning til biblioteket, fange opp hele bredden av menneskelig kunnskap og kultur. Den er begrenset av opplæringsdataene sine og har begrenset kapasitet til å tilegne seg ny kunnskap.
Men den enorme datakraften speiler bibliotekets endeløse hyller, som tilbyr uendelige muligheter, men som likevel er fanget i kaoset av sin egen skapelse.
Biblioteket i Babel, med sine tilsynelatende uendelige bokstavkombinasjoner, konfronterer leseren med det eksistensielle dilemmaet det er å finne orden i kaoset. Når det gjelder kunstig intelligens, kommer dette til uttrykk i spenningen mellom AIs potensial til å opplyse og til å villede.
I likhet med biblioteket skiller ikke AI mellom mening og nonsens - den genererer, uten å bry seg om meningen eller mangelen på mening. Både Babels bibliotek og AI-verdenen er en subtil kritikk av menneskets søken etter kunnskap.
Borges' bibliotek utfordrer forestillingen om at mer informasjon fører til større forståelse, i sin overveldende storhet.
På samme måte gir den stadig voksende kapasiteten til kunstig intelligens grunn til å reflektere over hva intelligens og forståelse egentlig er.
AIs evne til å generere innhold er ikke ensbetydende med forståelse eller visdom - den er mektig, men blind for betydningen av sine egne resultater.
Men kan det endre seg?
Hvordan kan AGI endre kunnskap og kultur?
Kunstig generell intelligens (AGI) kan bringe AI-teknologien nærmere det gåtefulle og grenseløse Biblioteket i Babel. AGI defineres vanligvis som evnen til å forstå, lære og anvende sin egen intelligens på en lang rekke problemer, omtrent som et menneske.
I motsetning til snever AI, som er utviklet for spesifikke oppgaver, kan AGI generalisere læringen og resonnementene sine over et bredt spekter av domener. Den har selvbevissthet, tilpasningsevne og kapasitet til å løse komplekse problemer på ulike felt uten menneskelig inngripen eller forhåndsprogrammering. AGI er fortsatt et teoretisk konsept, men OpenAI - som nå er definert som et "AGI-forskningslaboratorium" - sier at det kan realiseres i løpet av få år.
Så forestill deg en verden der AGI har overskredet begrensningene ved dagens kunstige intelligens, og har en kapasitet som gjenspeiler den teoretiske fullstendigheten i Borges' bibliotek.
Denne AGI-en er ikke bare et avansert verktøy, men en enhet som er i stand til å tilegne seg, analysere og syntetisere praktisk talt all menneskelig kunnskap, og kanskje våge seg inn i forståelsesområder som fortsatt er uoppnåelige for menneskelig erkjennelse.
I denne verdenen blir AGI en levende versjon av Babels bibliotek. Men i motsetning til Borges' skapelse, som er lammet av sitt uendelige innhold, kan AGI navigere, tolke og gi kontekst til denne enorme informasjonsmengden.
Hvis AGI kunne få tilgang til objektive realiteter - hvis de finnes - kunne den sidestilles med Platons teori om formeneEn idé som har fengslet tenkere i årtusener. Platon forestilte seg at det bortenfor vår håndgripelige, stadig foranderlige verden finnes et rike av perfekte, uforanderlige idealer eller "former".
Disse formene er tingenes reneste essens - for eksempel den perfekte formen til en sirkel, uberørt av ufullkommenhetene i de fysiske sirklene vi tegner.
Se for deg AGI i denne sammenhengen. Dagens AI kan analysere data og gjenkjenne mønstre, men den er begrenset til det den har lært. AGI representerer imidlertid et sprang inn i en verden der den ikke bare kan behandle informasjon, men potensielt forstå de underliggende sannhetene i universet vårt - sannheter som kan være tilslørte eller ukjente for menneskesinnet.
Platon mente at det vi opplever i dagliglivet, bare er skygger av disse perfekte formene. Vi kan se en sirkel, tegne en, men det er aldri den perfekte sirkelen som eksisterer som en ideell form. I AGI-riket kan denne intelligensen i teorien begynne å oppfatte eller avdekke disse perfekte formene.
Det er som om AGI kunne gå lenger enn bare å se skyggene på huleveggen (for å låne fra Platons berømte allegori) og se direkte på de sanne formene i seg selv.
Denne AGI-en vil ikke bare være et verktøy for databehandling - den kan bli et middel til å oppdage nye, dype innsikter i abstrakte begreper som skjønnhet, rettferdighet, likhet eller til og med universets hemmeligheter.
Den vil kanskje ikke bare forstå disse idealene slik vi mennesker gjør, men vil kunne omdefinere dem og tilby et perspektiv som ikke er begrenset av menneskelige begrensninger og fordommer.
Så på en måte kan AGI - den typen vi kan få tilgang til på mellomlang sikt (la oss si 20-30 år) - være en bro til en dypere forståelse av objektive, perfekte realiteter.
Det representerer en mulighet der teknologien ikke bare bidrar til vår nåværende forståelse av verden, men løfter den til et nivå vi ikke har forestilt oss, som å tre ut av en skyggefull hule og inn i det skarpe lyset av dypere kunnskap.
Kan AGI noen gang frigjøre seg fra sine begrensninger eller skjevheter?
Selv om det er lett å idealisere AGI, vil det være svært utfordrende å frigjøre den fra begrensningene til designerne - menneskene.
Dessuten er det sannsynlig at den typen brute force-datakraft vi har i dag, setter et tak for AI-intelligens. Det finnes imidlertid løsninger på trappene, for eksempel bioinspirert AI-teknologi designet for å etterligne strukturer som menneskelige nevroner.
Men det finnes utfordringer som ligger utenfor teknologien alene - hvordan vil AGI løsrive seg fra skapernes innbilninger?
Elon Musks bekymring for at AI blir programmert til å være "politisk korrekt", uttrykt før han introduserte AI-selskapet sitt, xAIspeiler en større samtale om iboende skjevheter i AI-systemer.
Musk har en blandet holdning til AI, der han både er forsiktig og fortaler for dens potensial. Han har blitt noe av en kritiker av bransjeaktører som OpenAI, som han aktivt konfronterer med xAIs produkter, som begynner med Grok. Grok gir blaffen i politisk korrekthet og leverer svar som grenser til det anarkistiske.
I mellomtiden har AI-modeller, som ChatGPT, utviklet oppfattede "våkne" fordommer, noe studier har bekreftet ved å fastslå at de har en venstreliberal skjevhet. Skjevhet kan vanligvis spores tilbake til dataene en modell er trent på og intensjonene til de som har laget den.
Spørsmålet blir da: Kan AGI, med sine avanserte kognitive evner, overskride de skjevhetene som har vært et stridspunkt i dagens AI-modeller?
Sannhetssøkende AI
Musk lovet å skape "sannhetssøkende AI" designet for å finne ut "hva i helvete som foregår".
Musks oppdrag for xAI er å gå i dybden på grunnleggende vitenskapelige gåter som gravitasjon, mørk materie, Fermi-paradokset og potensielt til og med vår egen virkelighets natur. Det vil selvsagt kreve modeller langt utover det vi har tilgang til i dag.
Ut fra den lille informasjonen vi har om xAI, virker Musk innstilt på å overskride begrensningene ved dagens AI-arkitekturer, som i stor grad er begrenset til å generere resultater basert på eksisterende data.
Musk har til hensikt å skape en kunstig intelligens som syntetiserer informasjon og genererer banebrytende ideer. Denne søken etter "sannhet" i AI går utover den konvensjonelle forståelsen av AI som et verktøy for å behandle informasjon, og våger seg inn i AI som en partner i vitenskapelige oppdagelser og filosofisk utforskning.
Dagens AI-modeller, inkludert sofistikerte modeller som GPT-4, er imidlertid begrenset av dataene de har blitt trent på. De utmerker seg med mønstergjenkjenning og informasjonssyntese, men kan ikke konseptualisere eller teoretisere utover programmeringen.
Et slikt sprang mot former for AGI som kan være banebrytende og sette i gang sine egne undersøkelser, reiser kritiske spørsmål om intelligensens og bevissthetens natur.
Hvis xAI skulle begynne å gi svar på noen av de grunnleggende spørsmålene om vår eksistens, ville det nødvendiggjøre en revurdering av hva det vil si å "vite" noe. Det vil utviske grensene mellom menneskelig og kunstig forståelse, mellom kunnskap som stammer fra menneskelig erfaring og tenkning, og kunnskap som er generert av en kunstig enhet.
Ambisjonen om å skape en kunstig intelligens som overskrider politikk og søker en objektiv "sannhet", fører dessuten med seg etiske overveielser. Forestillingen om en objektiv kunstig intelligens er tiltalende, men den er også full av kompleksitet.
All AI, inkludert AGI, er til syvende og sist skapt av mennesker og opplært på data generert av mennesker, i hvert fall til å begynne med.
Denne prosessen medfører i seg selv skjevheter - ikke bare i form av eksisterende fordommer, men også i utvelgelsen av hvilke data som inkluderes, og hvordan de tolkes.
Tanken om en kunstig intelligens som kan frigjøre seg helt fra disse menneskelige fordommene og oppnå en rent objektiv forståelse, er fortsatt dypt hypotetisk.
I fremtiden må vi kanskje akseptere at AGI vil forstå mer enn noe menneske noensinne kan.
