Forskere fra Stanford og Google DeepMind har skapt en kunstig intelligens som kan gjenskape menneskelige personligheter med uhyggelig nøyaktighet etter bare en to timer lang samtale.
Ved å intervjue 1052 personer med ulik bakgrunn bygget de det de kaller "simuleringsagenter" - digitale kopier som var uhyggelig effektive når det gjaldt å forutsi sine menneskelige motparters tro, holdninger og atferd.
For å lage de digitale kopiene bruker teamet data fra en "AI-intervjuer" som er designet for å engasjere deltakerne i en naturlig samtale.
AI-intervjueren stiller spørsmål og genererer personlige oppfølgingsspørsmål - i gjennomsnitt 82 per økt - som tar for seg alt fra barndomsminner til politiske synspunkter.
Gjennom disse to timer lange diskusjonene genererte hver deltaker detaljerte transkripsjoner på i gjennomsnitt 6500 ord.
Når en deltaker for eksempel nevner hjembyen fra barndommen, kan den kunstige intelligensen gå dypere og spørre om spesifikke minner eller opplevelser. Ved å simulere en naturlig samtaleflyt fanger systemet opp nyansert personlig informasjon som vanlige spørreundersøkelser har en tendens til å skumme over.
Bak kulissene har studie dokumenterer det forskerne kaller "ekspertrefleksjon" - ved å be store språkmodeller (LLM-er) om å analysere hver samtale fra fire forskjellige faglige synsvinkler:
- Som psykolog identifiserer den spesifikke personlighetstrekk og emosjonelle mønstre - for eksempel hvordan en person verdsetter uavhengighet basert på beskrivelser av familieforhold.
- Gjennom en atferdsøkonoms briller får vi innsikt i økonomiske beslutninger og risikotoleranse, for eksempel hvordan de forholder seg til sparing eller karrierevalg.
- Statsviterperspektivet kartlegger ideologiske tilbøyeligheter og politiske preferanser på tvers av ulike saksområder.
- En demografisk analyse fanger opp sosioøkonomiske faktorer og livssituasjon.
Forskerne konkluderte med at denne intervjubaserte teknikken utkonkurrerte sammenlignbare metoder - som utvinning av data fra sosiale medier - med betydelig margin.
Testing av de digitale kopiene
Så hvor gode var AI-kopiene? Forskerne utsatte dem for en rekke tester for å finne ut av det.
Først brukte de General Social Survey - et mål på sosiale holdninger som stiller spørsmål om alt fra politiske synspunkter til religiøs tro. Her matchet AI-kopiene svarene til sine menneskelige motparter 85% av gangene.
På Big Five-personlighetstesten, som måler egenskaper som åpenhet og samvittighetsfullhet gjennom 44 ulike spørsmål, stemte AI-spådommene overens med de menneskelige svarene i omtrent 80% av tilfellene. Systemet var suverent til å fange opp trekk som ekstraversjon og nevrotisisme.
Testingen av økonomiske spill avslørte imidlertid fascinerende begrensninger. I "Diktatorspillet", der deltakerne bestemmer hvordan de skal dele penger med andre, slet den kunstige intelligensen med å forutsi menneskelig sjenerøsitet på en perfekt måte.
I "Trust Game", som tester viljen til å samarbeide med andre til gjensidig nytte, stemte de digitale kopiene bare overens med de menneskelige valgene i omtrent to tredjedeler av tilfellene.
Dette tyder på at selv om kunstig intelligens kan forstå våre uttalte verdier, kan den fortsatt ikke fullt ut fange opp nyansene i menneskelig sosial beslutningstaking (ennå, selvfølgelig).
Eksperimenter i den virkelige verden
Forskerne utsatte også kopiene for fem klassiske sosialpsykologiske eksperimenter.
I et eksperiment som testet hvordan oppfattet hensikt påvirker skyld, viste både mennesker og deres AI-kopier lignende mønstre med hensyn til å tildele mer skyld når skadelige handlinger virket tilsiktet.
Et annet eksperiment undersøkte hvordan rettferdighet påvirker emosjonelle reaksjoner, med AI-kopier som nøyaktig kunne forutsi menneskelige reaksjoner på rettferdig versus urettferdig behandling.
AI-replikkene reproduserte menneskelig atferd i fire av fem eksperimenter, noe som tyder på at de ikke bare kan modellere individuelle, aktuelle responser, men også brede, komplekse atferdsmønstre.
Enkle AI-kloner: Hva er konsekvensene?
AI-kloner er big business, med Meta kunngjorde nylig planer om å fylle Facebook og Instagram med AI-profiler som kan skape innhold og engasjere brukerne.
TikTok har også kastet seg inn i kampen med sin nye "Symphony"-pakke med AI-drevne kreative verktøy, som inkluderer digitale avatarer som kan brukes av merkevarer og skapere til å produsere lokalisert innhold i stor skala.
Med Symphony Digital AvatarsTikTok gjør det mulig for kvalifiserte skapere å lage avatarer som representerer virkelige mennesker, komplett med et bredt spekter av gester, uttrykk, aldre, nasjonaliteter og språk.
Stanfords og DeepMinds forskning tyder på at slike digitale kopier vil bli langt mer sofistikerte - og enklere å bygge og distribuere i stor skala.
"Hvis du kan ha en haug med små "du'er" som løper rundt og faktisk tar de beslutningene du ville ha tatt - det tror jeg til syvende og sist er fremtiden", beskriver hovedforsker Joon Sung Park, en doktorgradsstudent i informatikk ved Stanford, til MIT.
Park beskriver at det finnes positive sider ved en slik teknologi, ettersom det å bygge nøyaktige kloner kan støtte vitenskapelig forskning.
I stedet for å gjennomføre dyre eller etisk tvilsomme eksperimenter på virkelige mennesker, kan forskerne teste hvordan befolkninger reagerer på bestemte input. Det kan for eksempel bidra til å forutsi reaksjoner på offentlige helsebudskap eller studere hvordan lokalsamfunn tilpasser seg store samfunnsendringer.
Men de samme egenskapene som gjør disse AI-kopiene verdifulle for forskning, gjør dem også til effektive verktøy for bedrag.
Etter hvert som digitale kopier blir stadig mer overbevisende, har det blitt vanskeligere å skille autentisk menneskelig interaksjon fra kunstig intelligens, noe vi har observert gjennom et stort antall forfalskninger.
Hva om slik teknologi ble brukt til å klone noen mot deres vilje? Hva er konsekvensene av å lage digitale kopier som er nøye modellert etter virkelige mennesker?
Forskerteamet fra Stanford og DeepMind erkjenner disse risikoene. Rammeverket deres krever tydelig samtykke fra deltakerne og gir dem mulighet til å trekke tilbake dataene sine, og behandler personlighetsreplikasjon med samme personvernhensyn som sensitiv medisinsk informasjon.
Det gir i det minste en viss teoretisk beskyttelse mot mer ondsinnede former for misbruk. Men i Uansett beveger vi oss stadig dypere inn i ukjent terreng når det gjelder interaksjon mellom menneske og maskin, og de langsiktige konsekvensene er fortsatt stort sett ukjente.
